Nå i helgen gikk jeg som kjent fra å være en normal skattebetaler på Oslos østkant, til å bli en beryktet stalker som skremte vettet av kafégjengerne på Baker Hansen.
Det har svirret en del tanker rundt i hodet mitt etter episoden med politiet. For det første var det en absurd situasjon å befinne seg i, noe som har ført til mye latter i ettertid.
Men det har også vært en smule spesielt å vite at en potensielt mentalt forstyrret person trodde jeg var ute etter å ta ham, og at han attpåtil sannsynligvis vet hvor jeg bor.
Skrekkblandet fryd, med andre ord.
Men jeg har tatt gangsterstempelet med knusende ro, og brukte søndagen på å legge en strategi for hvordan jeg skal legge opp løpet med å kreve beskyttelsespenger fra den lokale handelstanden. På vei til byen speidet jeg etter potensielle vice guys som kunne gjøre møkkajobbene for meg, og jeg begynte å sette meg inn i en bruksanvisning for kort-skimming som jeg eventuelt kunne bruke på betalingsterminalen til skolekorpset når loppemarkedsesongen begynner.
Har man først blitt stemplet som kriminell av én person, så begynner ryktene å gå. Da er det like greit å dra fordel av frykten.
Med mine nyervervede mafiaplaner tok jeg turen på den lokale pizzasjappa, i ekte italiensk stil, for å kjøpe meg et skikkelig mafiamåltid.
Av mangel på nålestripedress og bowlerhatt, valgte jeg å kle meg i skinnjakke og caps.
I det jeg nærmer meg disken, ser jeg at de to pizzabakerne ser litt usikkert på hverandre og ler nervøst. Den ene utbryter:
РBeklager det i g̴r, alts̴.
Marlon Brando-underleppa mi trekker seg inn i kjeften igjen i det det sakte går opp for meg hva de snakker om.
РEhh, var det dere som pussa politiet p̴ meg?
– Ja, vi tok feil av deg og en annen. Det var en fyr med caps som lignet pÃ¥ deg, skjønner du.
Med ett falt puslespillbrillene p̴ plass. Det var alts̴ ikke snakk om en psykisk ustabil loonie som hadde f̴tt det for seg at jeg var ute etter ̴ ta ham. I stedet var det noen (trolig svaksynte) pizzabakere Рsom selv etter ̴ ha stirret p̴ meg gjennom vinduet i en halvtime i p̴vente av politiet Рikke klarte ̴ skille mellom meg og en annen capskledd fyr som har for ̴ vane ̴ stalke folk.
Jeg ytret et forsonende «Det gÃ¥r bra», mens jeg sÃ¥ det nyervervede stalker-ryktet mitt forsvinne foran øynene mine.
Pizzaen ble byttet ut med en hamburgertallerken og jeg trasket hjem igjen tilbake til tilværelsen som lovlydig skattebetaler.