Første møte med lovens lange…

Jeg ble for første gang i mitt liv stoppet av politiet i dag. (Sett bort fra em gang polisen på Rjukan ville sjekke hvem jeg var da jeg var ute og kjørte natterstid).
Nei, jeg deltok ikke i voldelige gatekamper eller hvitvasking av penger.
Jeg satt bare i ro og mak på Baker Hansen på Hasle og nøt formiddagskaffen i ro og mak med min bedre halvdel. Det eneste som kunne minne om lovbrudd, var vel at hun hadde tatt med seg medbrakt niste.
Etter å ha drukket to kopper kaffe og lest A-magasinets framifrå artikkel om pyromani, bestemmer vi oss for å tasse hjem og ta en cowboystrekk før vi stikker på Naturhistorisk museum.
I det jeg legger fra meg avisene på benken, får jeg øye på fire mørkkledde skikkelser i høyre øyekrok.
Jeg snur meg og kikker rett inn i øynene på utsendingene fra den utøvende makt.
– Hva er det som har skjedd her?, spør den tøffest utseende politibetjenten bryskt.
Jeg får øye på en kar i hvit treningsskjorte som står bak politifolkene og nikker mot meg, hvorpå jeg svarer.
– Ehh, aner ikke, og tenker at det kanskje har vært noe brÃ¥k pÃ¥ konditoriet som har gÃ¥tt meg hus forbi.

Men jeg skjønner snart at jeg ikke er tiltenkt noen vitnerolle i denne sammenhengen. Den bryske politimannen spør meg om jeg kjenner den nervøse mannen i treningsskjorte.
Jeg avkrefter at jeg kjenner, har sett eller har noe uoppgjort med fyren.
РHan sier at du har fulgt etter ham i hele dag, smeller det fra politimannen, hvorp̴ jeg igjen m̴ bedyre at jeg ikke har registrert vedkommende i det hele tatt i dag.

En kvinnelig politibetjent av den mye hyggeligere sorten tar meg til side og begynner å forhøre meg om dagens hendelsesforløp. Jeg forklarer at jeg har sittet og drukket kaffe en times tid, kun avbrutt av en tur hjemom for å hente lommeboka og for å kjøpe to flaxlodd på Narvesen.
Jeg understreker også at jeg har kjøpt to kopper kaffe på Baker Hansen, og forøvrig forholdt meg som en rolig avislesende mann.

Politikvinnen virker ganske forstÃ¥elsesfull, men ber meg for sikkerhets skyld ikke forlate byen med det første – dvs sofakroken pÃ¥ Baker Hansen.
Så der sitter jeg med adrenalinet veltende i solar plexus, halvveis lattermild og halvveis hoderystende av den absurde starten på lørdagen.
Jeg ante virkelig ikke at jeg hadde et så skremmende ytre at villt fremmede mennesker tilkaller politiet, som igjen rykker ut med fire betjenter for å få has på meg.

Etter at politiet har fått snakket ferdig med mannen som fortsatt utpeker meg som den mystiske forfølgeren, kommer politikvinnen bort til meg igjen og lar meg gå.
Etter all sannsynlighet dreier det seg om en fyr med noget skakkjørt psyke og et snev av paranoia, men likevel; en skrekkblandet frydefull opplevelse – og en god historie Ã¥ dra fram i lystige lag.