Gangstermysteriet er oppklart

gangster_sakNå i helgen gikk jeg som kjent fra å være en normal skattebetaler på Oslos østkant, til å bli en beryktet stalker som skremte vettet av kafégjengerne på Baker Hansen.
Det har svirret en del tanker rundt i hodet mitt etter episoden med politiet. For det første var det en absurd situasjon å befinne seg i, noe som har ført til mye latter i ettertid.
Men det har også vært en smule spesielt å vite at en potensielt mentalt forstyrret person trodde jeg var ute etter å ta ham, og at han attpåtil sannsynligvis vet hvor jeg bor.
Skrekkblandet fryd, med andre ord.

Men jeg har tatt gangsterstempelet med knusende ro, og brukte søndagen på å legge en strategi for hvordan jeg skal legge opp løpet med å kreve beskyttelsespenger fra den lokale handelstanden. På vei til byen speidet jeg etter potensielle vice guys som kunne gjøre møkkajobbene for meg, og jeg begynte å sette meg inn i en bruksanvisning for kort-skimming som jeg eventuelt kunne bruke på betalingsterminalen til skolekorpset når loppemarkedsesongen begynner.

Har man først blitt stemplet som kriminell av én person, så begynner ryktene å gå. Da er det like greit å dra fordel av frykten.
Med mine nyervervede mafiaplaner tok jeg turen på den lokale pizzasjappa, i ekte italiensk stil, for å kjøpe meg et skikkelig mafiamåltid.

Av mangel på nålestripedress og bowlerhatt, valgte jeg å kle meg i skinnjakke og caps.

I det jeg nærmer meg disken, ser jeg at de to pizzabakerne ser litt usikkert på hverandre og ler nervøst. Den ene utbryter:

– Beklager det i går, altså.

Marlon Brando-underleppa mi trekker seg inn i kjeften igjen i det det sakte går opp for meg hva de snakker om.

– Ehh, var det dere som pussa politiet på meg?

– Ja, vi tok feil av deg og en annen. Det var en fyr med caps som lignet på deg, skjønner du.

Med ett falt puslespillbrillene på plass. Det var altså ikke snakk om en psykisk ustabil loonie som hadde fått det for seg at jeg var ute etter å ta ham. I stedet var det noen (trolig svaksynte) pizzabakere – som selv etter å ha stirret på meg gjennom vinduet i en halvtime i påvente av politiet – ikke klarte å skille mellom meg og en annen capskledd fyr som har for å vane å stalke folk.

Jeg ytret et forsonende «Det går bra», mens jeg så det nyervervede stalker-ryktet mitt forsvinne foran øynene mine.

Pizzaen ble byttet ut med en hamburgertallerken og jeg trasket hjem igjen tilbake til tilværelsen som lovlydig skattebetaler.

Kommenter