Lett å la seg lure. Tannkrem til venstre, slimhinnesmøring til høyre.
Skjebnen har muligens gitt meg et lite hint om hvor det bærer hen, bare dager etter at jeg entret mitt 30. leveår.
Kroppen har allerede begynt å forfalle fysisk, og etter alle vinterens legebesøk og undersøkelser, har jeg spart meg opp til frikort i god tid før vårjevndøgn.
Forleden dag trengte jeg påfyll av tannkrem, og tok turen innom mitt lokale apotek på Hasle for å kjøpe meg en tube Zendium.
Jeg har i lengre tid hatt vansker med å finne den originale utgaven, kjent for sitt hvite, stilrene tubedesign.
I hylleseksjonen for munnpleie fant jeg en gammel kjenning klemt mellom munnsårplaster og munnskyll.
Glad og oppglødd trippet jeg til kassen for å betale. Da apotekeren opplyste at prisen var 56 kroner, stusset jeg litt og valgte å stille et kontrollspørsmål:
– Dette er tannkrem, ikke sant?
Apotekeren nikket bekreftende, og trass i den stive prisen gikk jeg fornøyd hjem.
Da det nærmet seg leggetid og tennene skulle pusses, nappet jeg av hygieneseglet på tuben og presset ut en ertestor porsjon.
Stor var forbauselsen da jeg så konsistensen og fargen på tubeinnholdet. Dette minnet mer om noe man harker opp etter en solid lungebetennelse, enn uskyldshvit tannkrem med plakkfjerning som spesialitet.
Etter å ha klødd meg i hodet noen sekunder, begynte jeg å lese nærmere på tuben.
Dette viste seg å være alt annet enn tannkrem. Dette var slimehinnesmøring for gebissbrukere.
Det viser seg i ettertid at de to tubene har nær identisk design, bare at Zendium Classic har lagt til en møreblå sirkel i designet.
Om dette var en dårlig spøk fra farmasøyten eller et omen om en snarlig alderdom, vites ei. Håper i alle fall holdbarheten på gebissmiddelet er lang nok til at det en dag kommer til nytte.