Ja takk, jeg trenger utanning!

I dag var jeg en tur innom yrkes og utdanningsmessa i Oslo Spektrum sammen med Camilla så hun skulle få noen impulser til valg av sin fremtidige karriere.
Etter å ha betalt 60 sure kroner for å komme inn, dukket plutselig dette veivisende skiltet opp.
Uten å påberope meg pedagogisk innsikt, så vil jeg si at denne skiltmakeren kanskje kunne hatt godt av å spandere noen ekstra år av livet sitt på utdanning, og ikke utanning som han har skrevet på skiltet.
Om da utanning ikke har noe med falsk brun hudfarge å gjøre.
Vel inne på messa ble jeg overfalt av et ukjent antall folkehøgskoler som ønsket å kapre meg som student.
Ganske så flatterende, siden det tross alt er syv år siden jeg begynte på Danvik folkehøgskole.
Jeg følte meg med ett yngre. De 60 kronene hadde så langt gitt meg en god latter og god selvfølelse.
I et mørkt hjørne trådte en kjent skikkelse frem fra skyggene.
Det var administrasjonssjef Ingar Hjelseth ved Mediehøgskolen Gimlekollen, som lurte på om jeg kunne tenke meg to spennende år med journalistikkstudier i Kristiansand.
Først trodde jeg han køddet, men faktisk kjent han meg ikke igjen. Kanskje han også oppfattet meg som betraktelig yngre enn 25 år og 347 dager.
Men han rodde seg fint i land og sa at han stort sett satt på kontoret og hadde så og si kun kontakt med de som ikke betalte skolepengene.
– Og det er jo et godt tegn for deg, gliste Hjelseth.
Jeg forlot Oslos storstue med en dobbelt følelse av å være yngre, en mild latter i mageregionen og vissheten om at jeg er ansett som en god betaler.
Man får mye åndelig valuta for 60 spenn, gitt.