Ahh… Kate Gulbrandsens enkle, men kraftfulle tekstlinje fra 10 Ã¥r tilbake, fikk en hel verden til Ã¥ rette sine øyne mot Opplands hovedstad.
Jeg måtte selvfølgelig ta turen jeg også, så jeg satte meg på toget fra Oslo spent på om den olympiske ånd ville ta bolig i kroppen min innen jeg passerte Moelv.
«Lillehammer; hva har du Ã¥ tilby meg?», messet jeg i det jeg steg ned trinnet fra toget og plasserte beina pÃ¥ olympisk jord.
Før jeg rakk å vente på svaret, oppdaget jeg Eirik som stod der som en værbitt og ensom velkomstkomite for meg i lillehammerkulda.
Han tok meg med på en reise gjennom Lillehammers tomme gater.
Hvitbalansen var like blå som stålisen som dekket gågata i byen.
Han viste meg bensinstasjonen som solgte pizza med kråkekjøtt, torget med 7-11-kiosken som går for å være det mest voldelige området i Oppland.
Og jeg fikk et lite olympisk glimt i det jeg så Lysgårdsbakkene bak et hustak.
Resten av helga fikk vi heftige matematiske diskusjoner med Camilla om hvorvidt et parallellogram og en rombe er samme geometriske figur.
Jeg ble anbefalt å sjekke ut den nye plata til Tarkan.
Enkelte av pubene på Lillehammer har blitt så urbane at de slår hardt ned på bygdetradisjonen med å danse på bordene.
Og man bør passe på at man ikke blir svindlet når man skal ha cola ved siden av burgeren sin.
Jeg ble innlemmet i gløggens gleder med Odd Arild og Eirik, og kunne glad konstatere at også folk på Lillehammer har selbuvotter (og muligens stilongs med strekk).
Lillehammer; du hadde mye å by på. Men heller ikke du kan grave frem vintersko i størrelse 46 for meg.
Takk for meg!
takk for besøket og velkommen igjen!