Bloggens død?

Helge 19 January, 2008

Sky

Jeg må si det er med ekstremt dårlig samvittighet jeg nå og da avlegger min egen hjemmeside et besøk. Oppdateringsfrekvensen har i beste fall vært laber de siste månedene. Om det ikke var like vettugt alt som kom, så var det iallefall kvantitet. Nå har det vært dødt her siden oktober, og jeg skulle så gjerne ha tatt selvkritikk - men det er jo alltids lettest å skylde på andre.
Jeg kunne skyldt på jobben, men selv folk i ledende stillinger har tid til å vedlikeholde bloggen sin.
Ikke har jeg giktiske fingre eller periodisk dysleksi heller, så jeg velger å legge skylda på Facebook.

Det siste året har jeg sakte sett kjentfolks blogger sakke akterut i publiseringsfrekvens for så å dø helt ut.
Se bare på dem jeg linker til; Betten , GlennO og Inger Johanne kastet inn håndkleet i mai. Nico ga seg måneden før.
Bare Gimse og Eirik har relativt oppdaterte blogger, dog med vel så uhyppig oppdateringsfrekvens som meg.

Om det er Facebook som skyldes deres død, vet jeg ikke. Men dette såkalte nettsamfunnet har simpelthen gjort meg dummere.
Ytringer og ordkløveri har tatt veien fra gjennomarbeidede og syrlige blogginnlegg til statusfeltet i Facebook.

Helge is kroneis. Helge is på jobb. Helge is what Helge does. Helge is si egleH.
Og ved å kikke litt på aktivitetsloggen i Facebook, ser jeg at folk flest ikke er særlig mer kreative og skapende.

Facebook har blitt en fordummende ferieleir for bloggere som kobler av fra samfunnskritikk og betraktninger med å bite hverandre i halsen med vampyr-applikasjoner, rangere løse bekjentskaper som top friends, super friends og superduper übermega schpaa friends, samtidig som de poker hverandre i sideflesket til fingeren blir hoven.

Men det som bekymrer meg, er at vel ett år etter at denne ferieleiren ble allemannseie for nordmenn, så sitter vi der fortsatt og poker og adder og inviter. Og dummere blir vi, mens bloggene våre råtner på rot.
Jeg tror at samtidig som Facebook knytter oss nærmere folk vi aldri ville hatt kontakt med i det virkelige liv, korroderer hjernen vår som om den skulle gått på et apati-fremmende sentralstimulerende rusmiddel.

Bloggen er død, men jeg skal prøve å hive etter pusten et par ganger for å holde meg flytende.
Selv om det sannsynligvis er kun jeg som kommer til å lese dette, siden alle andre nå sitter og installerer en ny superfun wall.

Tanker om tog

Helge 8 October, 2007

tog

Først og fremst en takk til Eirik som fikk meg tilbake i bloggetåka, etter å ha levd med inntrykket av at hypen var svunnet hen til fordel for publisering av teite start.no-tester på Facebook og Dagbladets trynefaktor.  For bloggen var ikke død, og jeg kan omsider avlaste min omfangsrike hjerne med å forfatte noen innlegg basert på alskens bastardtanker. For å komme til saken (jeez, her kjører vi meterlange, innholdsløse ingresser).

Jeg har, som tittelen sier, gjort meg noen tanker om tog. Det blir mye helgependling for tida - hovedsakelig til Lillehammer, og etter flere negative opplevelser med Lavprisekspressen har mitt valg av reisemål falt på NSB.

Siden jeg ikke tar meg råd til å reise på komfort-klasse med strømuttak til laptopen, blir jeg ofte sittende i mine egne tanker når VG og Dagbladet er gjennomskummet.
I den anledning har jeg  begynt å interessere meg for sikkerhetsopplegget på norske tog.
For eksempel; nødbremsen. Når er det egentlig plausibelt å dra i den røde hendelen som vanligvis er plassert i inngangspartiet?
I sikkerhetsbrosjyren står det at nødbremsen ikke skal brukes ved brann, men jeg kan da umulig se for meg noen mer aktuell situasjon å ty til denne passasjerstyrte nødinnretningen.
Hvis ikke, hva kvalifiserer da for å dra i den? Om konduktøren passerer meg og glemmer å sjekke billetten, eller at fjærene er morkne i bladholderen foran meg?

Et paradoks i denne sammenheng er advarselen som er klistret opp på tog-toalettet.
Oppslaget informerer om at røyking er strengt forbudt på avlukket, og at eventuell røyking vil utløse brannalarmen og NØDBREMSEN!!

Så hvis det begynner å brenne skal man ikke trekke i nødbremsen, men om brannalarmen går vil nødbremsen utløses likevel?
Eller er det to separate brannvarslere vi snakker om? Den som fanger opp sigarettlukt utløser nødbremsen, mens lukten av svidde seterader og menneskekropper kun fører til øredøvende uling?

Og når vi er inne på underlige advarsler:
På vinduene er det klistret en kortversjon av sikkerhetsbrosjyren, hvor passasjerene blir bedt om å ta kontakt med togpersonalet hvis noe uvanlig skulle skje. Det kan være brann (for man skal jo ikke trekke i nødbremesen), ubehagelige medpassasjerer eller AVSPORING!

Jeg tror at jeg som konduktør ville blitt rimelig irritert når en passasjer prikker meg på ryggen og sier “Unnskyld, men jeg tror bakre halvdel av togsettet raste ned i elva et par kilometer bak her.”

Da er det kanskje bedre å trekke i nødbremsen…

Frykten for HIV

Helge 29 March, 2007

Dopapir
Vi skal mimre litt i dag. Helt tilbake til slutten av 80-tallet når frykten for HIV sprer seg i landet. Et naturlig spørsmål i den obligatoriske seksualundervisningen på barneskolen, var om hvorvidt HIV smitter via luft, vann og et offentlig toalettsete.
Våre foreldre tok alle forholdsregler og lærte oss trikset med den papirbaserte pyramide over toalettringen (bildet).
Vi har vel alle opplevd å stå på et urinstinkende toalettgulv på en svensk campingplass. Kvalmen brer seg i mageregionen, i det vi møysommelig prøver å lirke de tre papirremsene over doringen for å skjule alle blanke flater.
Nå i ettertid kan man spørre seg om dette kun var et resultat av suggerende hysteri fra en HIV-fryktende verden. For om kombinasjonen bar rumpe mot toalettring ville ha overført det potensielt livsfarlige viruset, så ville vel også et håndtrykk, en brytekamp eller en klem ha gjort samme nytten.
Det er fristende å tro at det ligger en statsstyrt konspirasjon bak indoktrineringen av tusenvis av norske skolebarn, som uten å stille spørsmålstegn sløste bort kvadratkilometre med regnskog for å beskytte akterenden mot HIV.
Heldigvis fikk vi Tsjernobyl-ulykken i 1986 som flyttet oppmerksomheten fra offentlige toaletter til radioaktiv reinslav på Finmarksvidda.
Men jeg tipper at blant alle 80-tallsnostalgikerne der ute, så må det finnes noen som fortsatt setter av tre minutter ekstra på offentlige toaletter for å bygge “den liggende pyramide” på ringen.

Vil du ha lappen?

Helge 27 March, 2007

Pose?
Dette er ikke ment å være noe angrep på dem som er dømt til å jobbe i kassa på Rimi, Rema og fandens oldemor.
Jeg vil i stedet skyte oppover mot sjefene deres som har utarbeidet jobbinstruksen deres. Når man kommer sliten fra jobb og labber inn på ICA for å handle noe lettvint til middag, er man ikke nødvendigvis i noe særlig snakkesalig humør.
Man kan til nød nikke høflig og grynte litt når kassadama sier “Hei”.
En pose kan i visse tilfeller også være greit å ha, så da må man gjerne åpne kjeften og si “Ja, takk!”. Men så er det dette maset med kvitteringen.
Jeg er så møkk lei av å gang på gang måtte si - til de samme kassafolka - “Nei, takk. Bare kast den!”. Det er nok til å ødelegge humøret mitt for minst tjue minutter fremover. Jeg har forsøkt å bare raske med meg varene i full fart og småjogge vekk fra kasseområdet, men da opplever jeg bare at de roper spørsmålet etter meg.
Nei, jeg har ikke lyst til å tilbringe mer tid enn nødvendig i kassa med å avslå alle tilbudene om papirlapper som uansett bare blir liggende og flyte på kjøkkendisken.
Derfor - i god tid før neste sesong av Skaperen - lanserer jeg “Effektivitetsskjorta”.
Mens kassabetjeningen scanner varene, kremter man litt høyt og sender et velmenende nikk mot teksten på t-skjorta. Dermed slipper den arbeidsleie kassadama å snakke mer med deg, og du sparer tid på å slippe å snakke med henne.
Dermed gir det faktisk mening til uttrykket Kjøp KJAPT, trygt og billig - og uten verdiløst mas.

Time is short and flies fast…

Helge 19 March, 2007

Klokke
Som de gamle ringrevene i Warlocks sa det en gang.
Jeg har på mine eldre dager begynt, som så mange andre intelligente menn før meg, å reflektere over tidsbegrepet.
Høsten 2005 begynte livet mitt å gå mye raskere enn tidligere.
Jeg oppdaget det ikke før sommeren 2006 var et faktum, og jeg følte det som om det bare var noen uker siden jeg hadde tatt fatt på siste skoleåret på Gimlekollen.
Året hadde bare rast av gårde - i sterk kontrast til for eksempel 1994 da jeg gikk i femte klasse eller 1999 da jeg gikk sisteåret på gymnaset, for den saks skyld.
For vi blir alle født med en alvorlig hjernefeil når det gjelder begrepet om tid.
Timene før man åpner gavene på julaften snegler seg avgårde og ventetiden vil ingen ende ta. Mandags morgen ga deg depresjoner fordi fredagen virker så unåelig langt borte.
Og uka mellom episodene av Baywatch var et sendrektig helvete.

Men nå; i en alder av 26 flyr tida avgårde. Hadde noen sagt til meg at det er snart to måneder siden jeg hadde bursdag, hadde jeg nok irettesatt dem.
For i min tidsopplevelse er det ikke mer enn et par uker siden jeg traff tannløse Frank på Danskebåten.
For tiden jobber jeg nesten fulltid også, men i det jeg har gjort meg ferdig med mandagen, er det plutselig fredag og alt det andre jeg skulle gjort utenom jobben ble forsømt denne uka også.
Vi hadde så mye tid før i tiden. Da kunne jeg sette meg ned og oversette alle 2 unlimited tekstene til norsk eller rydde i alle de utklipte vitsesidene fra Se & hør. Ja, jeg hadde faktisk tid til å lese en roman innimellom.

Min løsning på tidsklemma er å regne om tidsbegrepet barn har til de voksnes begrep.
Si at en gutt på 12 år psykisk sett opplever en syv timers skoledag som 18 timer.
Det betyr at hans tidsbegrep er 163 % av en voksens opplevelse.
Et barneår vil dermed bli på drøye 595 dager.
Jeg foreslår at vi lar barn og unge opp til 20 år operere med den gamle tidsregningen, så utvider vi året slik at det samsvarer for dem fra 20 og oppover.
Ulempen er at vi vil leve kortere, siden en mann som med gammel tidsregning ville levd til han ble 70, nå ikke vil få oppleve sin 51-årsdag.
Fordelen da er at vi får betraktelig færre pensjonister og mindre behov for importert arbeidskraft.
Skal vi fortsatt beholde 30-dagersmåneden, som likevel er bundet av månefasene, kommer vi til å trenge 7,6 nye måneder og ditto stjernetegn.

Jeg foreslår at måneden etter desember døpes Helgember.

UPDATE:
Det virker som om flere kloke menn har tenkt på denne problematikken.
Les mer om Albert Einsteins Tvillingparadoks.
Takk til broder’n for tipset.


Foto: freedigitalphotos.net

Neste »