Helge 29 March, 2007
Vi skal mimre litt i dag. Helt tilbake til slutten av 80-tallet når frykten for HIV sprer seg i landet. Et naturlig spørsmål i den obligatoriske seksualundervisningen på barneskolen, var om hvorvidt HIV smitter via luft, vann og et offentlig toalettsete.
Våre foreldre tok alle forholdsregler og lærte oss trikset med den papirbaserte pyramide over toalettringen (bildet).
Vi har vel alle opplevd å stå på et urinstinkende toalettgulv på en svensk campingplass. Kvalmen brer seg i mageregionen, i det vi møysommelig prøver å lirke de tre papirremsene over doringen for å skjule alle blanke flater.
Nå i ettertid kan man spørre seg om dette kun var et resultat av suggerende hysteri fra en HIV-fryktende verden. For om kombinasjonen bar rumpe mot toalettring ville ha overført det potensielt livsfarlige viruset, så ville vel også et håndtrykk, en brytekamp eller en klem ha gjort samme nytten.
Det er fristende å tro at det ligger en statsstyrt konspirasjon bak indoktrineringen av tusenvis av norske skolebarn, som uten å stille spørsmålstegn sløste bort kvadratkilometre med regnskog for å beskytte akterenden mot HIV.
Heldigvis fikk vi Tsjernobyl-ulykken i 1986 som flyttet oppmerksomheten fra offentlige toaletter til radioaktiv reinslav på Finmarksvidda.
Men jeg tipper at blant alle 80-tallsnostalgikerne der ute, så må det finnes noen som fortsatt setter av tre minutter ekstra på offentlige toaletter for å bygge “den liggende pyramide” på ringen.
Helge 27 March, 2007
Dette er ikke ment å være noe angrep på dem som er dømt til å jobbe i kassa på Rimi, Rema og fandens oldemor.
Jeg vil i stedet skyte oppover mot sjefene deres som har utarbeidet jobbinstruksen deres. Når man kommer sliten fra jobb og labber inn på ICA for å handle noe lettvint til middag, er man ikke nødvendigvis i noe særlig snakkesalig humør.
Man kan til nød nikke høflig og grynte litt når kassadama sier “Hei”.
En pose kan i visse tilfeller også være greit å ha, så da må man gjerne åpne kjeften og si “Ja, takk!”. Men så er det dette maset med kvitteringen.
Jeg er så møkk lei av å gang på gang måtte si - til de samme kassafolka - “Nei, takk. Bare kast den!”. Det er nok til å ødelegge humøret mitt for minst tjue minutter fremover. Jeg har forsøkt å bare raske med meg varene i full fart og småjogge vekk fra kasseområdet, men da opplever jeg bare at de roper spørsmålet etter meg.
Nei, jeg har ikke lyst til å tilbringe mer tid enn nødvendig i kassa med å avslå alle tilbudene om papirlapper som uansett bare blir liggende og flyte på kjøkkendisken.
Derfor - i god tid før neste sesong av Skaperen - lanserer jeg “Effektivitetsskjorta”.
Mens kassabetjeningen scanner varene, kremter man litt høyt og sender et velmenende nikk mot teksten på t-skjorta. Dermed slipper den arbeidsleie kassadama å snakke mer med deg, og du sparer tid på å slippe å snakke med henne.
Dermed gir det faktisk mening til uttrykket Kjøp KJAPT, trygt og billig - og uten verdiløst mas.
Helge 19 March, 2007
Som de gamle ringrevene i Warlocks sa det en gang.
Jeg har på mine eldre dager begynt, som så mange andre intelligente menn før meg, å reflektere over tidsbegrepet.
Høsten 2005 begynte livet mitt å gå mye raskere enn tidligere.
Jeg oppdaget det ikke før sommeren 2006 var et faktum, og jeg følte det som om det bare var noen uker siden jeg hadde tatt fatt på siste skoleåret på Gimlekollen.
Året hadde bare rast av gårde - i sterk kontrast til for eksempel 1994 da jeg gikk i femte klasse eller 1999 da jeg gikk sisteåret på gymnaset, for den saks skyld.
For vi blir alle født med en alvorlig hjernefeil når det gjelder begrepet om tid.
Timene før man åpner gavene på julaften snegler seg avgårde og ventetiden vil ingen ende ta. Mandags morgen ga deg depresjoner fordi fredagen virker så unåelig langt borte.
Og uka mellom episodene av Baywatch var et sendrektig helvete.
Men nå; i en alder av 26 flyr tida avgårde. Hadde noen sagt til meg at det er snart to måneder siden jeg hadde bursdag, hadde jeg nok irettesatt dem.
For i min tidsopplevelse er det ikke mer enn et par uker siden jeg traff tannløse Frank på Danskebåten.
For tiden jobber jeg nesten fulltid også, men i det jeg har gjort meg ferdig med mandagen, er det plutselig fredag og alt det andre jeg skulle gjort utenom jobben ble forsømt denne uka også.
Vi hadde så mye tid før i tiden. Da kunne jeg sette meg ned og oversette alle 2 unlimited tekstene til norsk eller rydde i alle de utklipte vitsesidene fra Se & hør. Ja, jeg hadde faktisk tid til å lese en roman innimellom.
Min løsning på tidsklemma er å regne om tidsbegrepet barn har til de voksnes begrep.
Si at en gutt på 12 år psykisk sett opplever en syv timers skoledag som 18 timer.
Det betyr at hans tidsbegrep er 163 % av en voksens opplevelse.
Et barneår vil dermed bli på drøye 595 dager.
Jeg foreslår at vi lar barn og unge opp til 20 år operere med den gamle tidsregningen, så utvider vi året slik at det samsvarer for dem fra 20 og oppover.
Ulempen er at vi vil leve kortere, siden en mann som med gammel tidsregning ville levd til han ble 70, nå ikke vil få oppleve sin 51-årsdag.
Fordelen da er at vi får betraktelig færre pensjonister og mindre behov for importert arbeidskraft.
Skal vi fortsatt beholde 30-dagersmåneden, som likevel er bundet av månefasene, kommer vi til å trenge 7,6 nye måneder og ditto stjernetegn.
Jeg foreslår at måneden etter desember døpes Helgember.
UPDATE:
Det virker som om flere kloke menn har tenkt på denne problematikken.
Les mer om Albert Einsteins Tvillingparadoks.
Takk til broder’n for tipset.
Foto:
freedigitalphotos.net
