Schizofrenic.com

Helge 29 March, 2007

Vi skal mimre litt i dag. Helt tilbake til slutten av 80-tallet når frykten for HIV sprer seg i landet. Et naturlig spørsmål i den obligatoriske seksualundervisningen på barneskolen, var om hvorvidt HIV smitter via luft, vann og et offentlig toalettsete.
Våre foreldre tok alle forholdsregler og lærte oss trikset med den papirbaserte pyramide over toalettringen (bildet).
Vi har vel alle opplevd å stå på et urinstinkende toalettgulv på en svensk campingplass. Kvalmen brer seg i mageregionen, i det vi møysommelig prøver å lirke de tre papirremsene over doringen for å skjule alle blanke flater.
Nå i ettertid kan man spørre seg om dette kun var et resultat av suggerende hysteri fra en HIV-fryktende verden. For om kombinasjonen bar rumpe mot toalettring ville ha overført det potensielt livsfarlige viruset, så ville vel også et håndtrykk, en brytekamp eller en klem ha gjort samme nytten.
Det er fristende å tro at det ligger en statsstyrt konspirasjon bak indoktrineringen av tusenvis av norske skolebarn, som uten å stille spørsmålstegn sløste bort kvadratkilometre med regnskog for å beskytte akterenden mot HIV.
Heldigvis fikk vi Tsjernobyl-ulykken i 1986 som flyttet oppmerksomheten fra offentlige toaletter til radioaktiv reinslav på Finmarksvidda.
Men jeg tipper at blant alle 80-tallsnostalgikerne der ute, så må det finnes noen som fortsatt setter av tre minutter ekstra på offentlige toaletter for å bygge “den liggende pyramide” på ringen.

Helge 27 March, 2007

Dette er ikke ment å være noe angrep på dem som er dømt til å jobbe i kassa på Rimi, Rema og fandens oldemor.
Jeg vil i stedet skyte oppover mot sjefene deres som har utarbeidet jobbinstruksen deres. Når man kommer sliten fra jobb og labber inn på ICA for å handle noe lettvint til middag, er man ikke nødvendigvis i noe særlig snakkesalig humør.
Man kan til nød nikke høflig og grynte litt når kassadama sier “Hei”.
En pose kan i visse tilfeller også være greit å ha, så da må man gjerne åpne kjeften og si “Ja, takk!”. Men så er det dette maset med kvitteringen.
Jeg er så møkk lei av å gang på gang måtte si - til de samme kassafolka - “Nei, takk. Bare kast den!”. Det er nok til å ødelegge humøret mitt for minst tjue minutter fremover. Jeg har forsøkt å bare raske med meg varene i full fart og småjogge vekk fra kasseområdet, men da opplever jeg bare at de roper spørsmålet etter meg.
Nei, jeg har ikke lyst til å tilbringe mer tid enn nødvendig i kassa med å avslå alle tilbudene om papirlapper som uansett bare blir liggende og flyte på kjøkkendisken.
Derfor - i god tid før neste sesong av Skaperen - lanserer jeg “Effektivitetsskjorta”.
Mens kassabetjeningen scanner varene, kremter man litt høyt og sender et velmenende nikk mot teksten på t-skjorta. Dermed slipper den arbeidsleie kassadama å snakke mer med deg, og du sparer tid på å slippe å snakke med henne.
Dermed gir det faktisk mening til uttrykket Kjøp KJAPT, trygt og billig - og uten verdiløst mas.

Helge 19 March, 2007

Som de gamle ringrevene i Warlocks sa det en gang.
Jeg har på mine eldre dager begynt, som så mange andre intelligente menn før meg, å reflektere over tidsbegrepet.
Høsten 2005 begynte livet mitt å gå mye raskere enn tidligere.
Jeg oppdaget det ikke før sommeren 2006 var et faktum, og jeg følte det som om det bare var noen uker siden jeg hadde tatt fatt på siste skoleåret på Gimlekollen.
Året hadde bare rast av gårde - i sterk kontrast til for eksempel 1994 da jeg gikk i femte klasse eller 1999 da jeg gikk sisteåret på gymnaset, for den saks skyld.
For vi blir alle født med en alvorlig hjernefeil når det gjelder begrepet om tid.
Timene før man åpner gavene på julaften snegler seg avgårde og ventetiden vil ingen ende ta. Mandags morgen ga deg depresjoner fordi fredagen virker så unåelig langt borte.
Og uka mellom episodene av Baywatch var et sendrektig helvete.

Men nå; i en alder av 26 flyr tida avgårde. Hadde noen sagt til meg at det er snart to måneder siden jeg hadde bursdag, hadde jeg nok irettesatt dem.
For i min tidsopplevelse er det ikke mer enn et par uker siden jeg traff tannløse Frank på Danskebåten.
For tiden jobber jeg nesten fulltid også, men i det jeg har gjort meg ferdig med mandagen, er det plutselig fredag og alt det andre jeg skulle gjort utenom jobben ble forsømt denne uka også.
Vi hadde så mye tid før i tiden. Da kunne jeg sette meg ned og oversette alle 2 unlimited tekstene til norsk eller rydde i alle de utklipte vitsesidene fra Se & hør. Ja, jeg hadde faktisk tid til å lese en roman innimellom.

Min løsning på tidsklemma er å regne om tidsbegrepet barn har til de voksnes begrep.
Si at en gutt på 12 år psykisk sett opplever en syv timers skoledag som 18 timer.
Det betyr at hans tidsbegrep er 163 % av en voksens opplevelse.
Et barneår vil dermed bli på drøye 595 dager.
Jeg foreslår at vi lar barn og unge opp til 20 år operere med den gamle tidsregningen, så utvider vi året slik at det samsvarer for dem fra 20 og oppover.
Ulempen er at vi vil leve kortere, siden en mann som med gammel tidsregning ville levd til han ble 70, nå ikke vil få oppleve sin 51-årsdag.
Fordelen da er at vi får betraktelig færre pensjonister og mindre behov for importert arbeidskraft.
Skal vi fortsatt beholde 30-dagersmåneden, som likevel er bundet av månefasene, kommer vi til å trenge 7,6 nye måneder og ditto stjernetegn.

Jeg foreslår at måneden etter desember døpes Helgember.

UPDATE:
Det virker som om flere kloke menn har tenkt på denne problematikken.
Les mer om Albert Einsteins Tvillingparadoks.
Takk til broder’n for tipset.

Helge 5 March, 2007

Jeg og madammen har nok en gang tråla gjennom Ringenes herre trilogien denne uka.
Ikke et vondt ord om det. Det er storslagne filmer med et fantastisk soundtrack.
Det er bare et lite “men” som har hengt ved meg helt siden jeg forlot kinosalen etter “Atter en konge” i 2003. Filmen er alt for langdryg, takket være en klipper som aldri har forstått seg på begrepet “Kill your darlings”.
Hadde jeg hatt et ord med i laget skulle filmen ha sluttet i det Sam og Frodo ligger utslått på en kampestein i Mount doom og går en uviss skjebne i møte.
Her kunne moralen ha vært noe som hadde med evig vennskap eller noe i den duren.
Alt er perfekt. Musikken gjør et crescendo og bildet fader til svart.
Den vinterkvelden i 2003 reiste jeg meg opp i kinosalen med inntrykket av at filmen var ferdig. Men akk…
I stedet kommer Gandalf flygende på noen elendig animerte ørner og redder de to. Vi skifter scene til Rivendale hvor Frodo våkner opp i senga og alle kompisene hans stormer inn i rommet. I slow motion ser vi hans beste venn Sam stå smilende i døra og det fader til svart.
HOI! Litt klisjé, men en fin slutt. Moral: Brorskapet er samlet igjen.
Jeg reiser meg igjen for å traske ut i vintermørket. Men, vent; det er mer!
En pompøs scene fra Minas tirith hvor Aragorn får sin Arwen og hele kongeriket.
Jeg merker en kvalmende følelse i mageregionen når kameraet zoomer ut til fugleperspektiv og jeg aner en typisk hollywoodslutt. Moral: Det ordner seg for snille gutter.
Det blir igjen svart…
Men neida, plutselig ser vi hobbitene ri ned i det gode gamle Shire for deretter å fortære noen pints på den lokale kneipa. Og jaggu blir det ikke bryllup på gamle Sam i rekordfart.
Jeg begynner å ane at filmen ikke er over enda, for plutselig klippes det til Frodos hus hvor han legger siste hånd på boka si. Og vips er vi på vei ned til havna der Bilbo og co skal bli med alvene ut på sjøen.
Bla bla, hadet bra. Hulk og hikst. Båten seiler utover fjorden. Moral: Uviss.
Det fades til svart igjen. NÅ må det da være ferdig.
Men nei; et siste glimt av Sam og Rosie og avkommet deres lille-frodo som vaser rundt i hagen i The Shire.
Moral: Kunne ikke brydd meg mindre. THE END!
Ringenes herre 3 kunne vært 20 minutter kortere om jeg hadde hatt noe å si.
Mang en sprengt urinblære kunne vært reddet om jeg fikk slippe til med saksa i klipperommet til Peter Jackson.
Det gir en ekkel følelse av avmakt når jeg i dag sitter her og ser hva slags grusomt resultat det ble av en film med så mye potensiale. Brrr….

Blir filmen bedre med en annen slutt?

Helge 3 March, 2007

Jeg har innsett at jeg har en del fordommer. Ikke av samme kaliber som Tore Tvedt og kompisene hans, men jeg har vært litt forutinntatt i forhold til enkelte samfunnsgrupper.
For det første har jeg alltid hatt inntrykket av at symbiosen gammel dame + buss, betyr klaging, sutring og stram hårlakklukt.
I den andre enden har jeg alltid sett på narkomane tiggere som stakkarslige, men sågar sympatiske mennesker som høflig spør om noen vekslepenger fremfor å stikke deg ned.
De siste tre dagene har disse fordommene blitt snudd fullstendig på hodet.
Det begynte med en busstur på vei hjem fra jobb her forleden. En gammel dame kom haltende nedover midtgangen og en ung pike reiste seg høflig og bød henne plassen sin.
Den gamle kroken takket høflig nei, men den naive ungpiken insisterte på at hun måtte sette seg. I det seniorborgeren har satt seg til rette, kommenterer et jevngammel fruentimmeri situasjonen.
- Ja, jeg synes nå bare det er rett og rimelig at ungdommen reiser seg for oss gamle!
Hvor på damen som endrer mine fordommer sier:
- Nei, si ikke det. Selvfølgelig er det hyggelig, men vi må også tenke på at ungdommen blir slitne. De jobber og flyr rundt, så det er ikke umulig at de også trenger å slappe av litt på bussen.
Med ett blir et slør av fordommer revet vekk fra øynene mine. Denne damen snakket rett til hjertet mitt og trollbandt meg med sin diplomatiske holdning.
Det er slike som henne som levner liv til ordningen med honnørrabatt.

Fortsatt euforisk over denne opplevelsen, stod jeg og ventet på bussen ned til sentrum nå i ettermiddag. Jeg smilte i håp om å kanskje treffe flere vennligsinnede pensjonister på turen. Mens jeg står der kommer en annen skapning haltende. En uflidd narkoman med rød boblejakke og store slimtråder i munnvikene.
På skjærende sunnmørsdialekt  krever han å få et økonomisk tilskudd uten snev av høflig tiltaleform.
- Beklager, jeg har ikke småpenger på meg, sier jeg høflig.
- Mumle, mumle. E vett at du har. Du trænge itje å lyge, kommer det fra den ubehøvlede fillefransen.
Jeg merker at det begynner å koke inni meg og havner i munnhuggeri med den usympatiske bomsen som er frekk nok til hverken å spørre høflig eller ta nei for et nei. En annen i køen kneer fyren ned, uten at jeg helt vet om det skyldtes min reaksjon.

Uansett står jeg igjen med vekslende følelser i meg. På den ene siden har en gammel dame gitt meg troen tilbake på de gamle, mens en ubehøvlet utkantsnarkis knuser illusjonen om de trivelige narkomane.

Ting er tydeligvis ikke som de var. Har du opplevd en samfunnsaktør som bryter ut av sin vante tralt? Sleng inn en kommentar, amigo!