Schizofrenic.com

Nei, ikke salt, kuler og krutt, må vite.
Men stillbilder av alt innen rekkevidde.
Jeg har nemlig investert i et Canon EOS 350D speilreflekskamera i den tro at jeg skal kunne høyne nivået på bildene mine, som jeg til nå har tatt med mobiltelefonen min.
Og jeg har da allerede fått meg litt erfaring. I løpet av to timer i kveld har jeg tatt 130 bilder i stua mi; hovedsakelig av de skitne sokkene mine, en big-one kartong, vann fra springen og meg selv.
Av disse anser jeg ca 6 som passe tøffe, så jeg har altså en feilmargin på 95% per dags dato.
Men jeg er ikke snauere enn at jeg hiver ut et bilde av vannet fra springen.
Bildet får selvfølgelig tittelen: “Våt klisje”.
Kommentarer og kritikk mottas med takk!

Se bildet!

For tredje gang på en måned, gikk i går brannalarmen i bygget. Forrige gang var det karbonadesteking i vår leilighet like før midnatt som førte til evakueringen, men i går var det “heldigvis” noen i nabooppgangen som utløste alarmen klokken 3(!) på natten.
Fordi alarmen ennå ikke er koblet opp mot brannvesenet, er det Securitas som har det heltemodige ansvaret med å komme oss till unnsetning ved brann. Men jeg må si jeg frykter for konsekvensene ved en reell brann.

Eirik har tatt kontakt og ønsker et gjensyn med den legendariske indiefilmen “Kaptein Kæsbar og de tyske turistene” fra 2005.
Jeg er neiggu ikke vond og be, og Eirik og alle andre som har lyst til å se denne spennende sci-fi filmen får her muligheten.

Kort resymé av handlingen:
Kaptein Kæsbar får tekniske problemer med ufoen sin og må kræsjlande på planeten Tellus. Her må han slå tilstrekkelig mange jordboere i hodet med et religiøst tidsskrift for å få energi til romskipet.

Det bør nevnes at idé, opptak og redigering er gjort på under 3 timer…

I dag fikk jeg det endelige beviset på at formen min står i stil med en kols-syk hvalross med lunger av cellofan.
Bakteppet for vår historie er at jeg måtte rappe meg til Gardermoen for et direkteintervju i forbindelse med evakueringen tidligere i dag.
Da jeg hoppet av flytoget var det kun 6 minutter igjen til sending og jeg løp som en gaselle opp rulletrappa som av en eller annen grunn ga inntrykk av å stå stille. Jeg gispet etter luft og kjente hjertet slamre mott ribbeina i det jeg forserte rulletrapp nummer to og prøvde å ringe informasjonssjefen på OSL.
I det han tok telefonen mistet jeg taleevnen i det lungene slo knute på seg og dasket rundt i brystet mitt som inntørka oksetestikler.
Jeg klarte omsider å karre meg frem til møtestedet og presterte et halvannet minutts langt direkteintervju med tunga halvveis ute, akutt munntørke og skjelvende pust.
Nød lærer naken reporter å springe, men det kan kanskje være en idé å stimulere kondisen litt.

Aldri mer skal jeg godte meg over skrangelyden fra avisvognene de stakkars budene drar etter seg i firetida på natta.
Aldri mer skal jeg våkne i det det gryr av dag og humre fornøyd over tanken på at søppelmennene allerede har vært ute og slitt i flere timer.
I dag er definitivt den tidligste starten på arbeidsdagen jeg har hatt.
Klokken 04.00 ringte vekkerklokka og min bedre halvdel gryntet litt i det jeg satte beina på det kalde gulvet og tasset ut på kjøkkenet for å koke kaffe. Én time senere stoppet taxien utenfor oppgangen og jeg fikk muligheten til å hvile øynene i 6 minutter før den rullet inn foran Fjernsynshuset på Marienlyst.
Jeg ble kastet rett på svindelsaken mot eiendomssjefen i Undervisningsbygg, spiste lunsj på det absurde tidspunktet 08.40 og plutselig var klokken 13 og arbeidsdagen var over.
Det må skytes inn at jeg heller aldri har hatt så god samvittighet da jeg krøp under dyna cirka 13.47.