Jeg har gått rundt med et underlig sug i kroppen siden jeg sluttet på Mediehøgskolen. Et slags behov for å igjen pleie intim og nær kontakt med det som på mange måter var min klippe å klamre seg til i harde stunder når studenttilværelsen ble for hard.
Jeg snakker selvfølgelig om Fronter. Dette nyttige verktøyet, men også gode kompis som alltid ga meg en ny sjanse til å skrive ut et blankt vb-skjema. Som foret meg med forelesningsnotater fra alle de gangene jeg foretrakk å tilbringe dagen under dyna.
Visst var han bestemt og korrekt, men det var likevel mye varme å hente fra denne utømmelige kunnskapsbasen.

Jeg logget meg inn i dag…
Selv om jeg ikke er en del av Fronters omgangskrets lenger, snek jeg meg inn og kikket på noen gamle forelesninger om det retoriske perspektiv, mens jeg varsomt strøk over grafikkelementene i Fronters indre.
Like etter forlot jeg min venn igjen. Kanskje for godt.
Men jeg vet at selv uten mine daglige besøk i dens kropp, så vil Fronter alltid leve der ute på verdensveven et sted.
Takk for alt, kompis!