Schizofrenic.com

Etter ha vært skjermet fra bruk av internett en ukes tid, har jeg i dag hatt besøk av en trivelig kar fra UPC som tryllet meg inn på verdensveven gjennom antenneinngangen.

Dette er det viktigste som har skjedd meg siden sist:

- Flyttet inn i Iladalen studenthus med Camilla på mandag
- Konstatert at thai-maten i området ikke er noe særlig
- Konstatert at øl-prisene i området er overkommelige
- Besøkt Schtein og drukket øl og sjonglert
- Kjøpt meg (oss) surroundanlegg
- Funnet ut at svært få tv-sendinger sendes i surround
- Irritert meg over at anlegget ble ødelagt dagen etter
- Vært på Ikea i tre timer uten å få varige mén
- Konstatert at surroundanlegget ikke var ødelagt likevel (jeg hadde forvekslet støpselet dens med Super nintendoens)

Aldri rolig rundt denne karen, som vanlig…

Da jeg stod og hang utenfor Kiwi på Rjukan en tidlig mandagsmorgen i forrige uke, ble jeg med ett i tvil om jeg har valgt rett yrke.
En arrangementsplakat for en eller annen obskur konsert hang på oppslagstavla omgitt av reklame for billig bjørkeved og barnepass.
Konserten er ikke det vesentlige her, men en av sponsorene vekket min interesse; Fjellsprenging AS.
Hvor kult hadde det ikke vært å kunne oppgi at man kommer fra dette firmaet som virkelig gjør mannfolkarbeide?
Tenk å titulere seg selv som “fjellsprenger” når man møter en av det motsatte kjønn ute på byen?
“Hva driver du med da, kjekken?”
“Næh, jeg driver nå og sprenger fjell, da.”
Hvis noen vet hvor man utdanner seg til fjellsprenger, så gi meg beskjed.
Dette må jo være verdens tøffeste og mest macho yrke, eller hur?

Fra og med neste mandag er det tilbake til Oslo igjen etter tre års fravær.
Denne byen jeg har lært å elske for sine mange puber med billig lesk, og hate for dens mange økonomiske fristelser som gikk hardt utover en luselønning fra Norsk Gallup Institutt.
Stedet er Iladalen studenthus hvor jeg og min kommende samboer Camilla skal krype inn og oppta romslige 31 kvadratmeter.
Leiligheten er nyoppusset og med grøntområder og yrende byliv i umiddelbar nærhet. En sovesofa står klar i stua for å ta i mot eventuelle gjester som skulle dukke opp, og forhåpentligvis kan vi diske opp med kulinariske smakseksplosjoner i det knallrøde kjøkkenet.

Se flere bilder her

Siden det skjer så usannsynlig mye rundt meg for tiden, velger jeg å komprimere alt til ett innlegg som raskt kan skumleses.
I går hadde jeg den store gleden som den piratentusiasten jeg er, å endelig få sett oppfølgerfilmen til Pirates of the caribbean.
Litt avventende til hva jeg egentlig synes, men fant iallefall ut at jeg er glad i kjedereaksjonshumor.
Ellers så har jeg nå hoppet over i fiendens leir for en liten stund. Er pressetalsmann for junior-nm i sandvolleyball på Rjukan i helga.
Ganske paradoksalt når jeg ikke har et sandfnuggs begrep om hva denne sporten går ut på. Registrerer at en kule på størrelse med en fotball skal klaskes frem og tilbake over et tennisnett og at det er forholdsvis høy sminkefaktor på banen.
Planene fremover er en miniferie til Bergen for så å flytte inn i ny bopel i Iladalen neste mandag.
Da starter samboerskapets utfordringer og gleder for denna karen.

Jeg styrer kåken alene for tiden mens familien er i Sverige.
En av arbeidsoppgavene mine er å sørge for plantenes ve og vel, noe jeg dessverre har forsømt til gjengs.
Stor var desperasjonen da jeg så at de to plantene mamma spesielt ba meg se etter hang tørre og triste i retning sør fra pottene sine.
Ved hjelp av sjokkvanning har de nå klart å karre seg opp igjen, og jammen tror jeg ikke den ene er i ferd med å blomstre også.
Om jeg ikke har grønne fingre, så har jeg iallefall peiling på førstehjelp for flora.